Bankklagenemnda vurderte nylig at Sparebank 1 nord-norge ikke kan klandres for feilen, men helt riktig kommer erstatningslovgivningen inn i bildet, hvor hun klandrer mottakeren for å ha brukt opp 400,000 av midlene, de residuale 100,00 ble funnet hjemme hos mannen under en politirazzia.

Han ble også strafferettslig ansvarlig, og i november 2006 dømt til 120 dagers fengsel såvel som å tilbakebetale de 400,000. Nå var mottakeren i utgangspunktet svært dårlig bemidlet, så der er ikke noe å hente.

Fossbakk hevder videre at «Vi forbrukere gjør stadig mer av arbeidet for bankene, og sitter med hele ansvaret når det gjøres en feil». Her kommer det med nødvendighet et kostnadsspørsmål, der stadig lavere gebyr er et krav fra kundene. Og følgelig vil en da måtte bære en større det av ansvaret selv, spesielt når man ikke engang har kontrollert kontonummeret man taster inn.

Det var naturligvis to representanter av det svake kjønn som støttet kvinnen, henholdsvis Anne Sofie Faye-Lund og Ingrid Sandvei fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet, to instanser som helst ikke burde eksistert i utgangspunktet av hensyn til samfunnsmessig effektivitet, som utgjorde mindretallet i bankklagenemnda og mente banken enkelt kunne hindre feilen Fossbakk gjorde.

Det neste som blir dratt frem er at DnB Nor har utbetalt større summer til en person som i utgangspunktet var svært lite bemidlet. Også her er konklusjonen fra bankklagenemnda klar og fastslår at DnB Nor ikke har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt i forbindelse med utbetalingen. De kan heller ikke se at regler om hvitvasking kommer inn i bilde, siden det ikke kan anses å ha hatt tilknytning til utbytte fra en straffbar handling.

Verre blir det når politikere som Kristin Halvorsen og Karita Bekkemellem kommer på banen, selv om det kanskje ikke kommer som ikke nødvendigvis er en stor overraskelse at de forsøker å skyve ansvaret over på «de som har mest», i dette tilfellet bankene.

I brevet foreslår Halvorsen tre mulige tiltak som vil bidra til å øke sikkerheten ved betaling i nettbank, skriver Dagens Næringsliv.

Hun vil også ha en vurdering av om nettbanken bør be om mer enn bare et kontonummer eller KID-nummer, ved at man får en feilmelding dersom det ikke er samsvar mellom navn/KID-nummer og kontonummer. Til sist vil hun at det blir innført begrensning på hvor store tap en kunde selv skal bære dersom det oppstår feil. ( http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article877812.ece )

Når det gjelder første beløp er det allerede flere banker som har slike begrensninger for hvor mye som kan overføres på en måned. Jeg måtte selv ringe kundesenteret i min bank for å heve dette i det jeg kjøpte ny bil, og grensen ligger fremdeles på det høyere beløpet, noe jeg ser på som en fordel siden jeg også i flere senere anledninger har kommet over de 100,000 i måneden som lå inne som standard.

Når det gjelder forslaget om KID, så vil det ikke komme til anvendelse i denne saken, da det nok bare var snakk om en transaksjon med en eventuell melding til mottaker.

Til sist vil hun altså, som Erik Lund-Isaksen i Forbrukerrådet innføre maksbeløp for kundens ansvar.

«Nå må bankene raskt sørge for bedre sikkerhet i nettbanken, slik Kredittilsynet krevde i høst», sier direktør Erik Lund-Isaksen i Forbrukerrådet. «- Det er nå også på høy tid å innføre et tilsvarende tak på den enkeltes tap ved egne feil og andres misbruk av nettbank, på linje med ordningen vi har hatt for kort i fem år», mener direktør i Forbrukerrådet, Erik Lund-Isaksen.

Taket det her referes til er kroner 8,000, som kommer til anvendelse ved grovt uaktsom bruk av kortet. Et beløp som etter min mening er alt for lavt, og som ei heller har blitt indeksjustert siden det kom på banen. Grovt uaktsomhet innebærer blant annet om PIN-koden er oppbevart sammen med kortet.

Problemet er at en slik løsning ville medføre høyere kostnader for alle brukere såvel som en kryssubsidiering mellom ansvarlige og uansvarlige brukere, begge deler noe som blir sett på som uaktuelt av de fleste. Man kan ikke få både i pose og sekk, takk og pris.

Ansvaret er og blir hos bruker, og heldigvis er flertallet i Bankklagenemnda enig.

Og det er nettopp et av problemene med LO, hvor at man pålegger andre direktiver man ikke engang klarer (eller ønsker) å gjennomføre selv, noe som gir et bilde av organisasjonen som ganske hyklerisk. Noe av det jeg selv undrer mest over er den åpenbare overraskelsen fra mange, som ser på situasjonen med vantro.

Nå har det seg vel slik at det er den naiviteten som har ført til at LO har blitt så mektig de har blitt, selv om det åpenbart ikke er mektig nok for Gerd-Liv Valla, som følte behov for å tilrøve seg makt fra Statsministerens Kontor (SMK) i 1997 når hun fakset Ingunn Yssen og ber henne fortsette.

Vallas svakheter som leder blir bekreftet også av andre, senest Berit Reiss-Andersen som var statssekretær under Vallas tid som justisminister i 1997.

«Dette gjør det ikke lettere å drive rekrutteringsarbeid lokalt», sier leder Egil Kristiansen ved LO Notodden. «Takk og pris» sier jeg. Arbeidstagerorganisasjonene i Norge har for lengst utspilt sin rolle, fra å i industrisamfunnets fremvekst beskytte primære arbeidstager-interesser og bevandret seg langt over i samfunnets øvrige interesseområder, og ikke til arbeidstagers beste.

«Som statsminister vil det være galt av meg å gå inn og ta stilling til eller kommentere konflikten i en enkelt bedrift», svarte Jens Stoltenberg gang på gang i Stortingets spørretime onsdag. Dette er noe ganske annet enn situasjonen hos Norske Skog Union i Skien, da virket det som om politikerne kjempet om å blande seg mest mulig, men så var det jo også valgår, tiden for tomme løfter, fusk og fanteri.

«Som statsminster verken bør eller skal jeg mene noen om det,» sa statsministeren i følge e24. Og han har helt rett, selv om situasjonen er ganske spesiell med hensyn til LOs inflytelse over Det Norske Arbeiderparti, en koalisjon som nok ville blitt brutt opp av av gjengse konkurransetilsyn med begrunnelser om oligopoler. Stoltenberg får støtte fra 36 prosent av befolkningen, som har forståelse for at han ikke kaster seg inn i debatten. En beslutning jeg stiller meg helt og holdent bak og håper han fremholder.

Hva mener du om LO?

Før den sittende regjeringen var endelig statsrabatten på norske askjer borte (redusert verdsetting av norske bedrifter som følge av frykt for statlig inngripelse), nå er den på full vei inn igjen. Debatten rundt Statoil og Hydro, hvor politikere ønsker å bruke andre kanaler enn de ordinære eier-kanalene (generalforsamling) er en av grunnene til at investorer har god grunn til å frykte eierskap i Norge. Inngripelse i forhold til bedriftens styre blant annet innføringen av kjønnskvotering i styrer i ASA selskaper er en annen.

Er det virkelig noen som tror at eierne ønsker noe annet enn det som er best for seg selv, enten det innebærer å ha en kvinne eller mann i styret? Den beste kandidaten ville, og burde være i stillingen, uavhengig av kjønn. Nå har det seg slik at eierstrukturen i både Norge og andre land i stor grad er mannsdominert, men også dette endres som følge av blant annet grundervirksomheter, som fører til at mange kvinner starter nye bedrifter som lykkes.

Men i Norge skal det ikke være lov å lykkes. Norge er blant de eneste landene hvor sjalusien er sterkere enn sex-driften; janteloven er fremdeles den rådende maktfaktoren i landet og det setter standarden. Norges befolkning har et politisk midtpunkt langt, langt mot venstre. Trygdesnylteri blir av mange akseptert, og samtidig som arbeidende “kapitalister” blir sett ned på for å lykkes blir lottomillionærer, som ved tilfelle blir tilført kapital, sett på som helter. Det samme gjelder blant annet fotballspillere, som godt kan tjene noen millioner i året, så lenge en siviløkonom ikke gjør det, for han, eller hun, er selvfølgelig en farlig kapitalist.

Denne tankegangen er gjennomgående i hele det norske samfunnet, og taperne blir de som ønsker å tenke på sin egen fremtid. Det lønner seg blant annet praktisk talt ikke å ta høyere utdanning i Norge av økonomiske motiver, lønnen kompenserer ikke nok med hensyn på medgått tid og opparbeidet studiegjeld. Norge er fremdeles en u-landsøkonomi, en definisjon som blir brukt for å beskrive land som er knyttet til råvarepriser i så stor grad som Norge er med hensyn på oljen, samtidig som kompetansebaserte bedrifter i andre sektorer flykter utenlands så fort de kan.

Da Folketrygden ble satt ut i live av regjeringen Borten var det 4 yrkesaktive for hver pensjonist. I 2050 vil det være mindre enn 2 yrkesaktive for hver pensjonist. Det betyr i praksis at med et pay-as-you-go-system skal skattepengene dine dekke pensjonen for en halv pensjonist i tillegg til å finansiere forsvar, utdanningssystem, helsevesenet, ymse subsidier, og billige barnehageplasser for alle. Dette er også hovedgrunnen til innføringen av Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP), og et fokus på innskuddsbasert pensjon (IBP). Uten slike endringer ville det vært umulig å opprettholde en viss levestandard, siden folketrygden alene ikke vil ha midler til finansieringen.
Etter modellen skulle pensjonssparing basere seg på tre pilarer. Folketrygden som den første, innskudd i OTP-ordninger som den andre, og den tredje pilaren er privat sparing.

De to første er godt i gang, selv om mange bedrifter fremdeles ikke har OTP-ordninger i orden, til tross for lovkravet om å ha dette ordnet per 31.12.2006, med tilbakevirkende kraft til 01.07.2006. Bedrifter som blir rapportert og dermed tatt uten OTP-avtale, vil først få en (kort) frist på pålegg om å innføre en slik ordning, om man vil unngå bøter.

Problemet oppstår for pilaren for privat sparing. Vår kjære finansminister fjernet blant annet skattefordel for livrenter og individuell pensjonssparing (IPA). Det var jo fryktelig at enkelte hadde råd til å spare i slike ordninger. Og i Norge blir man faktisk straffet for å spare i det hele tatt, enten man setter penger i banken, oppretter en månedlig spareavtale i fond eller betaler ned gjeld på boligen over livets løp. Jeg sikter selvfølgelig til formueskatten.

Det må være lov å lykkes, og for at det norske næringslivet skal ha en mulighet for å gjøre så trenger man stabile rammevilkår og fleksibilitet nok til å kunne forbedre seg. Dette oppnås ikke ved at staten skal blande seg inn i bedriftens anliggende hver gang en politiker er uenig i en bedriftsøkonomisk avgjørelse. Å legge ned en bedrift kan frigjøre ressurser som blir vesentlig bedre forvaltet i andre bedrifter, og dermed blir det samfunnsøkonomiske resultatet bedre, spesielt når det i utgangspunktet er knapphet på intellektuell kapital. Ja, arbeidsledigheten har faktisk ikke vært så lav på aldri så lenge.

Arbeiderpartiets ønske om næringslivsfond gir meg ikke bare skremmende assosiasjoner til perioden de var medlem av det Sovjetiske Komintern, det er direkte destruktivt, og jeg håper de har kommet til fornuft innen landsmøtet i april.